Da hjelp ble farlig

Det banker på døra til Marite Eiriksdatter midt i uværet.

Utenfor står en mann. Kona hans har feber etter en fødsel, og hun har ikke melk til barnet. Han ber om hjelp.

Marite vet hva som venter henne hvis hun blir med ham. Hun vet også hva som venter kona og barnet hvis hun ikke gjør det.

Hun tar på seg jakken og blir med.

Det er der romanen begynner. Og det er der noe av det mørkeste ved trolldomsprosessene i Finnmark blir synlig: at helt vanlig kunnskap, nedarvet gjennom generasjoner, kunne bli vendt mot den som hadde den.

Kvinner som visste noe om fødsler, urter, feber og spedbarns overlevelse — kvinner som hjalp — ble mistenkeliggjort. Uansett om den syke overlevde eller døde, kunne noen spørre hvordan dette hadde gått til. Hva hadde hun gjort?

I begge tilfeller kunne mistanken om trolldom begynne å feste seg.

Marite er fiktiv, men hun står i en historisk virkelighet mange kvinner levde i. Hun er ikke rik. Hun har ingen formell makt. Ingen bøker, embete eller tittel. Men hun har praktisk kunnskap, og i hennes tid kunne slik kunnskap bli farlig for den som utøvde den.

I en tid der sykdom, død og ulykke ofte ble forklart gjennom Gud, Djevelen eller trolldom, og i et lite samfunn der alle kjente alle, trengtes det bare et rykte før livet kunne snu.

I bunnen av alt lå overtroen. Men også helt vanlige mellommenneskelige konflikter, sjalusi, bedrag og misunnelse kunne føre til anklager om trolldom.

Marite er sta, sint, redd, handlekraftig og noen ganger uforsiktig. Nettopp derfor ble hun viktig for romanen.

Gjennom henne beskrives uretten i et samfunn styrt av embetsmenn som misbruker makt basert på teologiske forestillinger og tilfeldige, juridiske prosesser.