Mandrup Schønnebøl — de mistenktes advokat

Midt i en historie om forfølgelse og maktmisbruk finnes det også motstand.

Lagmann Mandrup Schønnebøl ble en av de viktigste personene i arbeidet med Heksehammeren. Ikke fordi han endret alt, men fordi han representerte noe sjeldent i sin tid: kravet om bevis.

For menneskene på 1600-tallet var frykten for trolldom reell. Forestillingen om

Djevelen var ikke abstrakt teologi — den var en del av hverdagen for de fleste. Når stormer kom brått, båter forsvant og menn ikke vendte hjem fra havet, trengte sorgen en forklaring. Og i et samfunn der forklaringen allerede fantes — trollfolk, djevelpakt, onde krefter — var veien til en anklage kort.

I en slik virkelighet kan loven bli skjør. Det var lett å tro at en tilståelse var sann, selv om den var tvunget fram. Rykter og forestillinger ble godtatt som bevis, og avgjørelsen var ofte tatt på forhånd.

Mandrup Schønnebøl står som en motkraft til dette.

Han var lagmann i Nordlandene og Finnmarken, og var en mann som ikke lot påstander og rykter være nok. Han ville ha vitner. Og med det mente han uhildede personer, mennesker som ikke selv tidligere hadde vært dømt eller tiltalt for noe.

Han ville ha forklaringer som hang sammen. Han ville ha bevis. Og som den første forkastet han «bevis» som vannprøven og ulike trolldomsforklaringer.

I møte med trolldomsanklager er det i seg selv radikalt.

Kanskje Mandrup Schønnebøl ikke trodde på trolldom?

Han var den første som holdt lovboka opp foran Bibelen, og det gjør han også i denne romanen.

Schønnebøl ble de trolldomsdømtes viktigste forsvarer, og er i dag kjent som landets første «ordentlige» jurist.

Hans inntreden i trolldomsprosessene sørget for å sette bremsene på i de såkalte kjedeprosessene i Finnmark. Han slapp også fri de fleste fengslede, inkludert barna.

Det krever mot å stå imot en folkemengde som roper på skyldige. Det krever mot å forkaste påstander og mistanker som bevis i en tid der dette var fullt akseptert som grunnlag for dom.

Embetsmennene var både rystet og forbannet over hans praksis.

I sin tid var Mandrup Schønnebøl en helt spesiell person, både menneskelig og som jurist.

En jeg under skriveprosessen skulle ønske jeg kunne omfavnet og takket for den uvurderlige innsatsen han gjorde for de anklagede kvinnene og barna den gangen.