Hvorfor jeg skrev Heksehammeren

I 2016 leste jeg historiker Rune Blix Hagens bok Ved porten til Helvete.

Jeg visste lite om trolldomsprosessene i Finnmark fra før. Etterpå satt jeg igjen med en følelse jeg ikke fikk rystet av meg. Det var ikke bare brutaliteten som traff. Det var nærheten til hendelsene. Dette hadde skjedd her. I Norge. I små samfunn der mennesker levde tett på hverandre, avhengige av vær, hav, naboer og øvrighet.

I Finnmark ble rundt 135 personer anklaget for trolldom mellom 1600 og 1692. Minst 91 ble brent på bålet. Nærmere 90 prosent av dem var kvinner.

Sett i forhold til folketallet lå Finnmark helt i toppen i Europa. Det var vanskelig å ta inn over seg.

Jeg opplevde dette som viktig norgeshistorie — og som underkommunisert kvinnehistorie. For bak tallene fantes det mennesker. Kvinner som hadde navn, barn, ektefeller, kunnskap og liv som plutselig kunne vendes mot dem.

Raskt skjønte jeg at dette måtte fortelles, og at det måtte bli en roman.

Jeg ønsket ikke å beskrive bålene. Det klarte jeg ikke. Det som interesserte meg, var veien fram dit. Hvordan et samfunn kommer i en tilstand der frykt blir viktigere enn fornuft. Hvordan mistanke kan vokse fra en nabokrangel, et uvær, misunnelse eller en sint bemerkning. Hvordan mennesker kan få seg til å tro at de gjør det rette — selv når de ødelegger uskyldige liv.

Jo mer jeg leste, desto tydeligere ble det at trolldomsprosessene ikke bare handlet om overtro. De handlet om makt. Om hvem som definerte sannheten. Om menn med embeter, bøker og rett til å dømme. Og om kvinner som kunne miste livet fordi de forsøkte å helbrede, hjelpe, protestere mot urett — eller rett og slett skilte seg ut.

Under arbeidet dukket Heksehammeren opp — Malleus Maleficarum, skrevet av den tyske munken Heinrich Kramer i 1486. En bok ofte omtalt som en av historiens farligste. En håndbok i hekseforfølgelse. Kvinner ble beskrevet som svake, upålitelige og særlig mottakelige for Djevelen.

Boken ga romanen tittel — og det ekstra dyttet jeg trengte for å komme i gang.

For meg ble Heksehammeren ikke bare en bok om fortiden. Den ble en bok om mekanismer. Om hva som skjer når frykt, ideologi og maktmisbruk overstyrer medmenneskelighet. Om hvordan sårbare mennesker kan bli syndebukker når verden føles utrygg.

I romanen møter vi Marite Eiriksdatter. Hun er fiktiv, men hun står i den historiske virkeligheten kvinner levde i den gangen. Hun hjelper andre under fødsler og sykdom — slik kvinner alltid har gjort. Men i en tid der «kloke» koners hjelp kunne tolkes som trolldom, blir nettopp hjelpen farlig.

I 2011 ble Steilneset minnested åpnet i Vardø. Når man står der ute mot storhavet, omgitt av vind og det nakne landskapet, er det vanskelig ikke å kjenne historien tett på seg.

Heksehammeren er mitt forsøk på å levendegjøre denne historien, og å minne om menneskene som ble rammet.

Men boka er ikke bare mørk. Den er også en kjærlighetsroman, der vi følger Marite og hennes forhold til Johannes. Et sterkt og tett forhold som synes å overleve de fleste strabasene underveis.

Da boka endelig kom ut, kjentes det litt som når fødselshjelperen vasker hendene etter en lang og krevende fødsel.

Ren lettelse.

Nå lever boka sitt eget liv.